Bildet er svart et øyeblikk før vi får se Marcus. Mørkt hår med gråstenk og et velpleid skjegg. Han gir et sympatisk inntrykk, avslappet og verdensvant. Marcus er fotograf, bruker emneknaggen #vanlife og har tusenvis av følgere som drømmer om å reise. De lar seg begeistre av bildene som Marcus bruker til å finansiere det frie livet sitt.
Det hele begynte i 2014, stemmer det?
«Chris ringte og fortalte at han ville dra på verdensreise. Nå. I en van. (Marcus ler.) Vi hadde kjent hverandre i seks uker. Tja, ett år og 580 eBay-auksjoner senere hadde vi avviklet to leiligheter, og i februar 2015 var vi på vei mot Portugal.»
Nå er det gått fem år. De er fortsatt kjærester, fortsatt på tur og har skapt et vellykket levebrød på den måten.
Men er det sånn i virkeligheten?
«Ja! Og nei. Selvfølgelig er det dette livet vi drømmer om: å våke til en ny utsikt hver dag, leve med naturen og kunne gjøre det vi vil. Men vi bruker også alt vi har av energi på denne drømmen. De som ser et av bildene våre, tenker på ferie og frihet. Men at vi gjerne må sitte åtte timer foran PC-en for å få til dette bildet, stå opp ved daggry og bruke timevis av kvelden på regnskap – det ser de ikke. Men det er akkurat slik vi ville ha det, og det gjør oss lykkelige.»
Hva legger man bak seg når privat- og yrkesliv krymper sammen på 12 kubikkmeter?
«For å være ærlig, ikke noe man trenger. Vi har aldri vært typiske forbruksmennesker. Men likevel var det først da vi hadde skilt oss fra alt sammen, at jeg forstod at det meste bare var ballast. Denne følelsen av bare å kunne bryte opp når vi vil, er verdt mye mer enn eiendeler. Og når man ser HYMER-modellen vår, oppdager man raskt at den er blitt et fullverdig hjem. Til og med rådyrgeviret etter bestefaren min henger på veggen. Det er et utmerket hattestativ. (Han ler igjen.) Det var et helt bevisst valg da vi bestemte oss for 4,1-tonnsutgaven av Grand Canyon S. Vi vill ikke inngå noen kompromisser når det gjelder de få eiendelene vi har. Bare kamerautstyret vårt fyller flere skap. Vi har også to terrengsykler og en del annet. Vi har kanskje ikke mer enn vi trenger, men vi mangler ingenting.»